Ad Notam Online | Forsiden | Bind 15: 1922
Juli 1922
Der går for tiden en ren mordepidemi over verden, og særlig i Tyskland synes det, som om alle de mer fremstående politiske representanter for det nye Tyskland skal søkes ryddet av veien. I fjor var det Erzberger∗, fornylig skjedde der et attentat på sosialisten Scheidemann∗, der nå inntar en tilbaketrukket stilling som borgermester i Kassel, og for noen tid siden dreptes den tyske utenriksminister dr. Walther Rathenau∗ ved et revolverskudd, da han i sin bil var på vei til utenriksministeriet. Rathenau var utvilsomt både ved sine kunnskaper og sin begavelse en av det nye Tysklands betydeligste menn, og som ved sin forståelsesfulle opptreden også hadde vunnet gehør hos ententen og satt seg i respekt hos denne. Endelig melder telegrafen, at den kjente journalist Maximilian Harden∗ er blitt overfalt i nærheten av sin villa i Grünewald av to unge mennesker og slått så fordervet, at han så vidt er sluppet fra det med livet. For denne person næres der dog ingen sympati, og han har i den senere tid vært gjenstand for sine landsmenns alminnelige forakt. Han, der da krigen brøt løs, og så lenge seieren syntes å tilsmile Tyskland, brølte høyest om erobringer og Tysklands rett til førerstillingen i verden, ble, da nederlaget syntes sikkert, den store nedrakker av sitt land og dets ledende menn og forsynte særlig den amerikanske presse med sine fedrelandsfiendtlige utgytelser.
At det er de reaksjonære kretser i Tyskland, der står bak alle disse mord og mordforsøk, synes der ikke å være tvil om. Og reaksjonens store lys, herr Helfferich∗, er da også i selve riksdagen blitt slynget mordernavnet i ansiktet. Det er også betegnende, at de, mot hvem anklagene er rettet, er jøder. Den antisemittiske bevegelse i Tyskland er jo meget sterk for tiden, hva der for øvrig ikke er å undres over, da det jo er disse kretser, der har profitert av krigen og beriket seg på den.
I London er den engelske feltmarskalk general Wilson∗ likeledes falt for en morderkule, da han fra bilen skulle begi seg inn i sitt hjem. Til å begynne med var man ikke i tvil om, at general Wilson var blitt et offer for Sinn Fein∗, der i Wilson alltid har hatt en energisk og målbevisst motstander. Efter de i et parlamentsmøte gitte opplysninger skal det imidlertid ikke være tilfelle, uten at der dog ble opplyst noe om andre motiver til denne forbrytelse, der er begått av to forhenværende soldater med irskklingende navn.